Den ressurssterke kvinnens paradoks.

Mandag 29. april fikk jeg diagnosen brystkreft. Ikke en spesielt aggressiv type og ingen spredning. Like fullt kreft. Du tror det ikke før du får se det. Jeg skjønte det på alvoret i øynene til kirurgen som informerte meg om testresultatene. 12 dager senere, fredag 10. mai, fjernet kirurgen det venstre brystet mitt. 

Jeg lider av det som kalles den ressurssterke kvinnens paradoks. Jeg har mye kraft og omsorg å gi, jeg har tatt mye ansvar og har fortsatt et stort ønske om å bruke meg selv til å gjøre verden bedre. Da jeg fikk større kunnskap om helhetlig kosthold og livsstil, fikk jeg også mer energi. Jeg klarte å gjøre mer enn før, og for mange fler enn bare mine. Jeg følte på et samfunnsansvar og måtte dele kunnskapen med verden utenfor egne husvegger. Strikken strakk jeg altfor langt. For sent gikk det opp for meg at jeg midt i det hele hadde glemt meg selv. Det gikk først opp for meg da kirurgen bekreftet mistanken. Jeg hadde kreft.

De siste månedene har jeg kjent på min egen frykt, sorg og sårbarhet, men også klarhet og kraft. Jeg har følt mye på hvem som er mitt hjerte nærmest og hvor høyt det er mulig å elske. Jeg har måttet gi meg hen, noe som er ukjent for meg. Jeg har vært en som mange har kommet til for råd, trøst, motivasjon og styrke. Det har vært slik så lenge jeg kan huske, helt siden jeg var barn. Jeg liker å hjelpe, men er ikke spesielt flink til å be om hjelp siden det er naturlig for meg å ta ansvar. Jeg har vært vanskelig å hjelpe, fordi jeg sjelden ytrer behov for å bli ivaretatt. Jeg har alltid hatt mye å gi, og trolig derfor fremstått som sterk, for mange. Kanskje sterkere enn jeg er?

Jeg har lært meg at jeg må kjenne bedre etter, slik at jeg vet når jeg må bremse og når jeg må be om hjelp. For jeg har trengt hjelp de siste månedene og på en måte jeg aldri har prøvd før. Hjelp fra dyktige kirurger og empatiske sykepleiere. Hjelp fra mannen min som har måttet stå ekstra stødig i flokken. Hjelp av mamma som vaska håret mitt da jeg ikke klarte det selv, ga meg fotmassasje for å avlede smertene etter operasjonen og laget utallige middager til oss. Hjelp av eldste datter som måtte handle til middag på vei hjem fra skolen- og lage den. Hjelp av vennen min Maren, som fulgte meg til sykehuset og som ikke forlot min side en eneste gang under min årlige Livsendrende Kvinnehelg. Den ble magisk og hun til og med takket meg for å få lov til å hjelpe meg. Tenk å ha en sånn venn.

Jeg valgte å takke nei til deler av den såkalt brystbevarende behandlingen jeg ble tilbudt. Jeg ville ikke utsettes for stråling hvis misjon var å gjøre kulene så små at de kunne fjernes og samtidig bevare brystet. Jeg ville ikke ha silikonbryst, eller gå på fetekur for å samle nok kroppsfett til å lage et slags bryst av eget fett. Ikke noe av dette føltes riktig for meg. Jeg ville bare være frisk. Å leve uten venstre bryst og med et arr på 21 cm er en grei pris å betale for å få være frisk og kreftfri. Jeg ser litt skakk ut, sånn med tanke på «det gylne snitt». Men den ene datteren min synes jeg ser kul ut, litt sånn aborginer-ish. Jeg er ikke helt sikker på hva hun mener, men det er greit å være kul og urfolk har jeg alltid hatt ekstra sansen for. Mannen min tok bilde av en sommerfugl som landet på magen min en dag jeg lå ute i solen. Det var et broket underlag. Det var meg og føltes egentlig veldig fint.

Jeg har ikke kreft. Jeg hadde kreft, med full bevissthet, i 12 dager. Slik tenker jeg. Men det er sannsynlig at jeg har levd med kreft i mange år, uten å vite. Dr. Connealy hevder at den kulen du oppdager, trolig har vært under gradvis utvikling i ca 10 år før den er merkbar. Hvordan tenker jeg om kreften jeg fikk? Hvordan var livet mitt for ca 10 år siden? Kan traumer skape kreft? Kan stress skape kreft? Kan gener skape kreft? Kan røyking i 12 år skape kreft, selv om det er snart 18 år siden jeg slutta? Kan overvekst av candida gjennom mange år skape kreft? Kan mangel på næringsstoffer eller regelrett feilernæring skape kreft? Kan minst 25 antibiotikakurer undertrykke immunforsvaret nok til å trigge utvikling av kreft? Kanskje svaret ligger i cocktaileffekten av de ovenfornevnte? 

Diagnosen gjorde at jeg gikk grundig til verks, og har siden spist som en gudinne, hvilt, meditert, gått lange turer og mottatt ulike behandlinger både fra konvensjonell og såkalt alternativ medisin. Jeg har alltid trodd på begge leirer og skulle mer enn noen gang ønske at de samarbeidet mer og ikke tråkket hverandre ned. Jeg har tatt mange ulike blodprøver og gentester som forteller at dette kunne vært mye verre om jeg ikke hadde spist og levd som jeg tross alt har gjort de siste ti åra. Det er mye jeg har gjort som er forebyggende for et langt og friskt liv; jeg har født mange barn og ammet i til sammen 6-7 år, spist langt over snittet sunt, gjort yoga og gått de daglige turene med bikkja.

Men jeg er en av ganske få som har et gen som kalles COMT, det såkalte kriger-genet. Det betyr at jeg får til mye og at det er mye driv og action der jeg er. Og det er jo veldig flott å ha denne egenskapen rotfestet i selveste genmaterialet, men medaljen har en bakside, for det samme genet gjør meg også mer enn normalt sensitiv for giftstoffer fra mat og andre miljøfaktorer og som jeg på grunn av nedsatt enzymproduksjon i et par andre gener har manglende evner til å avgifte. Derfor blir lever, nyrer og lymfesystem overbelastet, om jeg ikke tar hensyn. Mulig dette blir litt komplisert, men enkelt sagt så forteller genene mine at jeg må leve roligere, trene mer og ta noen målrettede tilskudd. Det skal jeg klare, så derfor er jeg full av tillit til at dette skal gå strålende fremover. Og så kan jeg ikke bare fly rundt og lære bort det jeg kan om yoga og meditasjon og livskunst til alle andre. Jeg må i større grad leve som jeg formidler. Jeg håper at jeg ikke skaper unødig frykt med å dele min historie. For jeg tilhører unntaket. Vi er ikke mange med dette COMT-genet.

Jeg har ikke delt dette med spesielt mange, før nå. Jeg har måttet fortelle det til mine nærmeste, til lærerne til barna mine, til foreldrene til mine barns beste venner. Her er noen av reaksjonene:

«Nei, mamma! Du har ikke kreft! Ikke du!»

«Herregud, ikke du også!»

«Hva er dette, en helvetes farsott? Alle får jo kreft om dagen!»

«Du er den aller siste jeg hadde trodd skulle få kreft!» 

 «Du kan være glad du har spist og levd som du har gjort, ellers kunne det ha vært mye verre!»

Jeg har ikke vært rådløs eller motløs de siste månedene, men jeg har lært at jeg må være min egen støttespiller og rådgiver først og fremst- og ikke alle andre sin. Jeg må gi meg selv mer næring enn jeg har gjort de siste åra for å bevare energilagrene mine. Jeg har vært fastlåst i en Florence Nightingale-modus ovenfor alt og alle. Jeg fikk kreft. Det få vet om Florence var at hun gjemte seg bort i en slags ME-lignende tilstand de siste 30 åra av livet sitt. Det hun utrettet på slagmarkene satte livsvarige spor i henne. Den ressurssterke kvinnens paradoks. Det kan ikke være meningen å bruke seg selv opp og jeg har fått et kraftig signal på at jeg er farlig nær. Jeg mener fremdeles at min viktigste oppgave er å ta vare på flokken min og å bruke meg selv til å gjøre verden til et bedre sted, i samarbeid med andre som ønsker å bruke seg selv til det samme. Jeg har ikke tenkt å gi opp, file negler og gjøre minst mulig. Jeg vil jobbe, formidle, grave i jorda og lage tidenes permakultur-hage, skrive nye bøker. Jeg vet hva jeg vil og det er svært mye. Men dersom kroppen min ikke henger med på kjøret, kan livet være godt å leve selv om jeg ikke får løpt så mye ute i den store verden. Jeg vil blant annet holde fremtidige kurs på nabogården min her på Røyse. Det er en liten time fra Oslo og en liten time fra Gardermoen. Så kom gjerne hit til meg, om du vil møte meg og lære mer om det jeg brenner for. 

Kreft. Ordet er så ladet og setter følelsene i sving hos de fleste. «Åh, hva er prognosene», spør du meg? «Er det spredning?» For det spørsmålet tillater du deg også å stille. «Stakkars deg», sier du, samtidig som ansiktet ditt foldes i en politisk korrekt og grav alvorlig mine. Ikke bare du, men alle uten unntak, blir like grav alvorlige. Men kreft har mange ansikt. Kreft kan oppstå i ulike former, i ulike kroppsdeler, og arter seg svært forskjellig fra person til person. Noen lever med kreft uten å vite, slik jeg trolig har gjort i mange år. Noen må lære seg å leve med kreft og får leve både godt og lenge. Noen traumatiseres, lider grusomt og i verste fall dør av kreft. Derfor har jeg vegret meg for å dele. Dels fordi jeg har hatt behov for å være i fred til å restituere, fordøye det som har skjedd i mitt tempo, uten for mange innspill og meninger utenfra. Men også fordi jeg ikke ønsker å påvirke andre med en tilsvarende diagnose i deres valg. Dette må være opp til hver enkelt og er et utrolig følsomt tema. Det som har vært riktig for meg er ikke nødvendigvis det beste og riktigste for en annen. 

Jeg har fremdeles mine lidenskaper i behold og som jeg vil fortsette med å dele med den som vil ta imot. Jeg brenner minst like mye som før for litteraturen, livskunsten, for bærekraftig matproduksjon, for verdighet og respekt i relasjoner til både folk, dyr og natur. Jeg har litt ekstra dilla på permakultur, regenerativt landbruk og livsførsel, på den åndelige dimensjonen av livet, på eteriske oljer, på fermentering, på de skjønnlitterære prosjektene mine. Det er dette jeg lever for å formidle. Derfor kommer jeg ikke til å ha noe fokus på kreft i det offentlige rom og vil ikke bli min kampsak for fremtiden. Jeg vil ikke kjempe, men leve et liv i balanse. Det vil ikke komme noen brukermanual fra meg om hvordan håndtere kreft- og jeg har ikke kapasitet eller kompetanse til å følge opp personlige henvendelser knyttet til kreftbehandling. Jeg har tatt de valg som har vært riktige og viktige for meg og har ellers nok med å restituere akkurat nå. 

Jeg har ikke følt meg syk, jeg føler meg ikke syk. Men jeg har liten evne til å konsentrere meg og energien er veldig varierende. Jeg trenger å fylle på med alt det som er godt og gjør godt. Tårene begynner plutselig å renne og jeg forsøker å hilse gråten velkommen. Det gjør meg nemlig godt og jeg gir meg tid til å kjenne etter. En klump med sorg, eller et lag med ikke innfridde forventninger til livet. Gamle historier som velter fram og må ut. Sånt har jeg kjent mye på i denne tiden. Og så er jeg er blitt ekstra allergisk mot meningsløs småprat. Da blir jeg overmannet av en uforklarlig tretthet, må trekke meg unna det sosiale og bare hvile. Det virker som at jeg er i ferd med å bli enda mer kompromissløs på hva og hvem jeg vil bruke min tid på. 

Familien min får det meste og det beste av min tid. Den øvrige tiden brukes på de ekte og redelige folka. De pålitelige, med store hjerter og integritet. De som skaper energi og ikke lever på andres energi. De som ikke legger skylden på alle andre for det de selv ikke får til og som tar ansvar for sine egne liv. Jeg rydder og sorterer. Jeg får klarhet. Noen er klistret fast i hjertet og blir med meg videre. Andre er det best å slippe taket i. Trekke meg bort fra. Det er tiden for selvransakelse og selvhelbredelse. Jeg har stått i alt for mye. Noe må være som det er, fordi det er resultatet av verdier jeg har og valg jeg har tatt. Jeg kan ikke gjøre det annerledes. Men det er mye jeg kan gjøre noe med, slik at jeg får ned arbeidsmengde og overdreven ansvarsfølelse. Jeg tilrettelegger for et roligere liv. 

Jeg har ikke kjempet en eneste kamp. Jeg har ikke vunnet noen kamp. Jeg har hatt kreft. Nå har jeg ikke kreft. Hva som kommer vet jeg lite om. Jeg har fått meg en alvorlig livslærdom. Jeg ser ikke på svulstene jeg hadde som et angrep jeg skulle kjempe mot. Jeg ser på dem som to læremestere som skulle fortelle meg at jeg må ta bedre vare på meg selv. 

Du har kanskje lagt merke til at det har vært stillere rundt meg enn vanlig. Jeg har jobbet ytterst lite, hatt et par møter med samarbeidspartnere, holdt et foredrag sist i juni på den fantastiske matfestivalen HØY på landet. Jeg snakket om det jeg er så opptatt av; om det å leve et bærekraftig liv, som en bevisst forbruker og en moderne jeger. Om ærlig og ekte mat som gjør at naturen og menneskene kan bestå. Det var godt og det ga meg energi. Helgen etter holdt jeg et lite foredrag om eteriske oljer på Dharma Mountain. Fordi jeg elsker disse edle dråpene. Mannen min og barna mine var med meg på begge. Mer enn dette har jeg ikke klart siden operasjonen, annet enn å være med mine nærmeste- og gå ett steg om gangen. Nå er hverdagen tilbake og alle fire barna mine er på skolen. Jeg har lansert et nytt produkt på markedet; Fermentert Frøknekk, som jeg knasa i meg til frokost i dag og har knasa på i hele sommer. Lykkemat i Selbu lager dem for meg- og jeg har blitt helt hekta på mitt eget produkt. Og så skal jeg skrive ferdig boken min om de vidunderlige eteriske oljene. Den skulle bli en del av årets bokhøst, men livet tok over og den kommer trolig ut på nyåret. Sånn må det bare være, for jeg kan ikke stresse frem flere resultater. For stress er min akilleshæl og jeg har lovet meg selv å slutte med å streve etter frister. Slutte å jage etter mål jeg selv har diktet opp, slutte å ta ansvar for det andre selv burde ta ansvar for. Men en ting kommer jeg aldri til å slutte med og det er å etterstrebe et hjertestyrt liv. Jeg er helt sikker på at vi lever sunnest når hjertet er sjefen og hjernen dets tjener. Omvendt risikerer vi å bli syke, både i kropp, sjel og sinn. 

Og du? Jeg er like mye kvinne med ett bryst som det jeg var med to. Hver gang jeg ser meg i speilet, blir jeg full av ærefrykt. For en kropp! Den fine og funksjonelle kroppen min har jobba knallhardt i mange år. Nå skal jeg øve meg på å gå saktere gjennom livet. Som min gode venn Karin sa: «Sjelen din henger ikke med, du går for fort. Den føler seg forrådt. Den sier; det var ikke dette vi avtalte da jeg tok bolig i deg for et liv.» 

Foto:
Hovedbilde: Fotograf Mona Nordøy
Nederste bilde: Dina Hammer-Tunes

Takk for at du deler kunnskapen med dine venner!