Du vet det sitter mellom øra? Du dør jo ikke liksom!

Min datter Dina Hammer-Tunes (15 år) er gjesteblogger i dag. Jeg synes det hun forteller er viktig. I går hadde Dina en sånn typisk intens dag. Til slutt sa jeg, gå og legg deg i sengen og slapp av litt. Gjør noe konstruktivt, skriv noe! Her får du usensurert alt hun valgte å skrive og hun synes det er fint at du har mulighet til å lese hennes ord:

Har legene sjekket deg for allergier egentlig? Hvis du sier du ikke tåler melk-hvorfor spiser du smør da? Er du sikker på at du ikke kan spise gluten, jeg har sett deg spise brød? Du vet at det stort sett sitter mellom øra, du dør jo ikke liksom! Disse spørsmålene, og uttalelsene over, er noen av de jeg får presentert jevnlig, når det kommer til at jeg ikke spiser gluten og melk. Det er forståelig at folk er nysgjerrig og vil stille spørsmål, men da bør de etter min mening tåle å høre svaret mitt på hvorfor jeg velger å holde meg unna gluten og melkeprodukter, noe ikke alle vil. Det er sikkert flere der ute som ikke er cøliakere, eller blir dødssyke av å få i seg disse matvarene, men som likevel velger å ekskludere dette fra deres kosthold, som får høre det samme. Så nå tenkte jeg å svare på mine grunner til at jeg i hovedsak sier at jeg er gluten og melkeintolerant. 

 Har legene sjekket meg for allergier? Ja, mamma tok meg med til fastlegen da jeg var 8 år, fordi jeg hadde en relativt «rar» atferd, som ikke lå i oppdragelse eller noe slikt. Jeg var ekstremt intens, på den måten at jeg var innpåsliten, masete og skulle helst sitte oppi ansiktet på mennesker og pille på de. Og dette var ikke på en sjarmerende, nysgjerrig måte. Jeg hadde det som best kan beskrives som humørsvingninger, i et sekund lo jeg hysterisk av ingenting, mens jeg i det neste kunne gråte helt ustoppelig. Mamma og pappa greide ikke å trøste meg, og jeg husker selv at jeg sjelden hadde et svar på hvorfor jeg gråt, det bare kom uten at jeg greide å kontrollere det. Misforstå meg rett, jeg var et veldig funksjonelt barn, og jeg hadde det utmerket hjemme og i barnehagen/skolen, men jeg hadde denne ekstra «utfordringen» som ikke bare var vanskelig for meg, men som også var slitsom for familien min i lengen. 

Fastlegen tok da en utvidet blodprøve, som ikke viste utslag på matintoleranse, eller andre unormaliteter som kunne gi en forklaring. Jeg hadde ingen allergi, og hadde heller ingen næringsmangler. Mamma tok meg med videre til den funksjonelle legen, Roald Strand, hvor jeg tok en urinpeptid analyse. Resultatet kom tilbake med utslag på kasein (melkeprotein), litt mindre på laktose (melkesukker) og flere kornsorter, hvor hvete var verstingen. Dette var nok bekreftelse til at mamma satte meg av gluten og melk på dagen! I starten spiste jeg en del erstatningsprodukter for gluten og melk, som f.eks. frokostblandinger, kjeks, brød, soyamelk og melblandinger, sånne typiske hvor man tilsetter vann. Etter hvert ble det mindre, og mindre av dette, og familien ble introdusert for surdeigsbrød, hjemmesyrnede melkeprodukter og fermentering av mye forskjellig. Og det tok ikke lang tid før foreldrene mine følte de omtrent hadde fått en ny unge, og jeg helt sikkert følte meg som det. Dermed var det ikke så vanskelig å bare si at jeg ikke tålte melk og gluten, for det var jo åpenbart at kroppen min hadde det bedre uten, selv om jeg ikke har det i papirene hos fastlegen.

 Det var ganske enkelt for meg å leve et gluten og melkefritt kosthold så lenge mamma kontrollerte hva jeg fikk i meg, for jeg spiste jo bare det som var i kjøleskapet, og på skolen eller i bursdager ble det jo ordnet så jeg fikk spise mat jeg tålte. Men da jeg begynte å ferdes i verden på egenhånd ble det vanskeligere for meg å holde meg i tøylene, for jeg syntes selvsagt det var både gøy og godt å spise det samme som alle de andre når vi tok en tur på kjøpesenter. Selv synes jeg at jeg var ganske flink til å hovedsakelig holde meg unna, og det blir en vanesak når man i flere år har tatt hensyn. Mitt problem var, og er fortsatt, at jeg ble avhengig av melk og gluten, på samme måten som mange er avhengige av sukker, selv om jeg kunne kjenne på kroppen at det ikke var sunt for meg. Dette var fra da jeg var rundt 11 år, og på den tiden kjente jeg ikke kroppen min godt nok til å føle noen andre «bivirkninger» enn vondt i magen i dagene etterpå. 

 Fra 11/12 års og til den dag i dag, har psyken min periodevis vært en stor utfordring for meg. Det er depresjon og angstliknende tilstander som er problemet, som et par ganger har gjort meg omtrent sengeliggende over perioder, fordi kroppen min reagerer med utmattelse på stresset ved å skulle fungere som normalt i dårlige perioder. Heldigvis har jeg alltid fått, og får den beste hjelpen for meg, så jeg har det strålende mesteparten av tiden. Poenget er, at noe av det aller viktigste for at jeg skal holde meg stabil psykisk, er at jeg passer på å holde meg unna melk og gluten. Som jeg skrev, så greide jeg ikke før å kjenne andre symptomer enn vondt i magen, etter jeg hadde slurva med kostholdet. Det er ikke før kanskje det siste året jeg har lært meg å kjenne kroppen min så godt at jeg som regel kan skille mellom hvilke endringer/problemer som kommer av at jeg har spist noe jeg ikke tåler, og hvilke som må ha en annen årsak. De virkningene jeg får av å spise melk og/eller gluten er: «tungsindighet» (jeg har lettere for å bli deprimert), vondt i magen, oppblåsthet, jeg blir tåkete i hodet, får lite energi, mer uren hud, menssmerter (noe jeg har svært lite av vanligvis), leddsmerter og jeg kjenner også mye på problemene jeg beskrev jeg hadde som liten. Så nei, jeg dør ikke av å spise kneip og drikke sjokolademelk, men har svært lite tro på at det sitter mellom øra når kroppen min reagerer slik som jeg nå listet opp.

I skrivende stund har jeg faktisk en rekke av disse plagene. Jeg er oppblåst, jeg har irritert omgivelsene mine med rar oppførsel som er vanskelig for meg å kontrollere- i hele dag, og jeg er egentlig ganske slapp. I morgen er det ikke usannsynlig at jeg vil ha vondt i leddene i tillegg, og årsaken er Kinder. Det her er absolutt ikke meg som sitter og skylder på Kinder, kun meg selv, for at jeg gikk litt bananas og kjøpte ALT for mye av forskjellige typer Kindersjokolader, og måka i meg. Var dette lurt? Absolutt ikke, og det hadde det riktignok heller ikke vært hvis jeg ikke reagerte på melk. Som jeg nevnte, er jeg avhengig av mat jeg ikke tåler, og jeg må jobbe masse med meg selv for å ikke ende opp med å for eksempel spise meg dårlig på sjokolade. Heldigvis har jeg satt vennene mine til å være livvakter for meg når jeg ikke klarer å holde meg unna.

 Når det kommer til hvorfor jeg spiser smør, enkelte vellagrede oster og rømme på fredags-tacoen, så er det fordi jeg tåler det bedre enn melk. Grunnen er at fløte nesten ikke inneholder noe kasein i forhold til melk, og siden den skilles vekk fra melken, er det lettere for meg å fordøye smør og rømme, ettersom det jo er laget av fløte. Upasteuriserte, eller lavpasteuriserte meieriprodukter er av erfaring også bedre for meg, fordi melk naturlig inneholder enzymet laktase, som spalter laktosen, så melka kan fordøyes. Når melk pasteuriseres blir laktasen ødelagt, og for laktoseintolerante mennesker har ikke kroppen nok laktase, og man kan få fordøyelsesproblemer. Hvis melkeproduktene er fermentert, syrnet, eller vellagret vil også laktosen, mer eller mindre, kunne brytes ned av mikroorganismer, derfor kan jeg tåle fete vellagrede oster. Mamma lager surdeigsbrød av gamle kornslag som emmer, svedjerug og havre. Disse tåler jeg godt fordi glutenproteinet er mykere i utgangspunktet og det blir også lettere å fordøye under fermenteringsprosessen. Men jeg har erfart at hun må bruke disse gamle kornslaga og urspelt, ikke sånn «vanlig» spelt du kjøper i butikken, den tåler jeg dårlig.

Så igjen, nei, jeg dør ikke av å spise melk eller gluten. Summen av alle plagene det gir meg gjør likevel at jeg for enkelhetens skyld sier jeg er intolerant, for å få best mulig livskvalitet. Heldigvis har en jeg en av de mest kunnskapsrike mødrene jeg kunne fått, som vet alt det er å vite om dette temaet, og gir meg den maten som er best for meg. Selvsagt skeier jeg også ut en gang i blant, og får jeg servert mat som inneholder litt gluten eller melk så spiser jeg den. Det handler om å kjenne kroppen sin godt nok til å vite hva som er rett og galt, og stole på at det intuisjonen din sier faktisk er det som er best for deg. Til syvende og sist er det er bare du som skal leve et helt liv i den kroppen.

Takk for at du deler kunnskapen med dine venner!