Norge trenger Herman Flesvig!

Jeg har tenkt unormalt mye på Herman Flesvig etter at jeg hørte han var gjest hos Anne Lindmo på lørdag kveld. Det blide fjeset, energien og åpenheten om seg selv og diagnosen ADHD. Han bærer sin annerledeshet med den største selvfølge og med et stort smil; her er jeg og sånn er det. Det var utrolig befriende å høre han fortelle om sin oppvekst og hvordan han tenker om seg selv i dag. Jeg mener han eier en stemme vi alle trenger å lytte til i vår tid, kanskje spesielt barn og unge. For det er disse samfunnet forsøker å forme og støpe inn i vår tids normalitet.

Evolusjon utenom det normale

Vi er i ferd med å bevitne noe helt nytt; ungdom og voksne får en plass i opinionsdebatten på tross av sine avvik fra den såkalte normalen-et begrep som kommer fra statistikken og som sier noe om normalfordeling knyttet til menneskers egenskaper og attributter, og hvor det gjennomsnittlige er det ønskelige. Noe av det første vi fikk vite om den unge svenske Greta Thunberg som skulket skolen for miljøet, var at hun hadde Asperger syndrom og at hun kanskje derfor så alt mye klarere enn folk flest, fordi hun ikke brukte tiden sin på det sosiale spillet og fiksfakseriet som alle andre surrer med. Hun har tvitret at Asperger kan være en superkraft og hun har ledet et kompromissløst felttog mot makteliten og grådigheten, for Moder Jords skyld.  Og så har vi humoristen Herman Flesvig da, med sin åpenhet om diagnosen ADHD og hvor viktig den er for hans virketrang og høye tempo. Han har fått hele Norge med seg i unison fnising over tant og fjas, for vi trenger det også. Det Thunberg og Flesvig har til felles er at diagnosene ikke defineres som et problem, snarere tvert om så er det nettopp deres såkalte avvik fra normalen som gjør at de har noe unikt å tilføre den gemene hop, som bidrar til endring, til evolusjon vil jeg si. Det er det unike ved dem som er selve verdien vi trenger i vår tid. De befinner seg utenfor statistikken, utenfor normalen.

Din egen sang

Jeg ble skikkelig lett i kroppen og glad da jeg hørte Flesvig oppfordre alle til å finne sin greie og konsentrere seg om det. Og han har helt rett, det er da livet føles meningsfullt enten du skulker skolen for å streike for klima, lager humorprogram ikledt mammas BH og parykk eller hva nå enn som er ditt unike uttrykk. Du må finne din egen sang, din egenverdi. Jeg er også et avvik fra normalen, men prøvde etter beste evner å være som alle andre, så lenge jeg klarte. Jeg fikk min store oppvekker fra en god venninne som har kjent meg helt siden sandkassa. Vi delte en flaske rødvin på en hybel i Bergen i våre studiedager, vi var vel i begynnelsen av 20-åra. Jeg husker ikke konteksten for samtalen, men jeg sa noe sånt som at jeg hadde nå alltid vært sånn passe normal. Hun reagerte spontant med en unormalt høy latter; «Herregud Gry, du har no alltid vore rare!!». Jeg husker jeg ble fornærmet, selv om jeg latet som at jeg syntes det var forskrekkelig morsomt. Setningen hennes klistret seg fast som en borrelås og hun hadde helt rett. I dag er jeg takknemlig for hennes ærlighet for den ble et vendepunkt for meg. Jeg ble nysgjerrig på å finne min egen stemme og ikke prøve å bli noe jeg aldri fikk til; å bli et slags gjennomsnitt. Jeg måtte bli kjent med meg selv og finne ut hva som gjorde meg til meg, hva var det unike med meg, hva var dette rare som min gode venninne tross alt var glad i og som gjorde at hun ønsket å drikke rødvin med meg? Jeg tror jeg ble et bedre menneske etter at jeg aksepterte min særdeleshet og innfant meg med det som gjør meg enestående. Og det er lettere for meg å akseptere deg og din særdeleshet når jeg bedre kan tåle meg selv. 

Det bare er sånn, jeg er sånn og sånn er det

Ett av barna mine har en alvorlig medfødt hjertefeil. Det er et skjult handicap, for du ser det ikke på han, ikke før du ber han løpe stafett eller noe annet statistisk målbart. Det har medført at han ikke lever et såkalt normalt liv. Han får individuelt tilpasset undervisning og han har gått glipp av sånn cirka 80 % av bursdagene til guttene i klassen, fordi han ikke orker å sparke fotball. Men det volder ikke mye sårhet og tårer hos min sønn, for han har nemlig akseptert at han er akkurat som han er. Jeg tror det ligger mye indre ro og glede i å akseptere seg selv som man er. Da roer hele bildet seg, kampen går over. Det er ikke noe som må endres eller strebes etter i det ytre. Jeg er som jeg er og sånn er det. Dessuten blir det slutt på fotballbursdagene også, for det er ingenting som varer evig.

Det menneskelige ideal

I dag snakker vi om mangfold og fellesskap, men jeg opplever dem som tomme fraser i en tid hvor vi fremdeles preges av eugenikken, et vitenskapsideal som dukket opp på 1800-tallet og som forfektet at noen menneskelige egenskaper var mer verdifulle enn andre. Det målbare var praktiske ferdigheter, intellektuell verdi og utseende og kropp- som i sum definerte mennesket som produktiv arbeidskraft og nyskapende tenker. Ut fra denne tekningen fikk noen større verdi enn andre. Fetteren til Charles Darwin, Francis Galton, brukte statistiske metoder for å rangere og kategorisere mennesker ut fra deres genetiske verdi, og denne eugeniske strømningen gjennom Europa fikk sitt tydeligste uttrykk under andre verdenskrig. Selv om de aller fleste, heldigvis, tar avstand fra det surrealistiske uttrykket som Hitler ga eugenikken, så higes det fremdeles etter normalen, det som er politisk korrekt, det menneskelige ideal. Denne jakten på perfeksjon kjenner de fleste tenåringer til. Flesvig sa det selv; at da han var 17 år lekte han fremdeles med pinner og nå ser alle 17-årige jenter ut som 35 år gamle velpolerte kvinner, som er et skjønnhetsideal av tiden. Jeg her redd for at eugenikken fremdeles er hjertelig tilstede i vårt moderne mangfold og fellesskap, den har bare bedrevet kreativ tilpasning og funnet nye og raffinerte former for sitt gjennomsnittlige uttrykk. Derfor er avvik fra denne normalen så utrolig viktige. Personligheter som Greta og Herman røsker litt i normalitetens grunnmur, de vekker oss og får oss til å se klarere.

Å numme seg ned til en normal

Jeg opererte vekk en kreftsvulst i venstre bryst for snart et år siden. I juli måtte jeg oppsøke en ny lege for å få forlenget sykemeldingen, ettersom fastlegen min var på ferie. Jeg fortalte at jeg slet med å sove, følte meg nedstemt og hadde periodevise pustevansker. Han mente jeg hadde depresjon og angst og tilbød meg resept på lykkepillen. Da jeg skeptisk spurte om dette var lurt, svarte han «Du aner ikke hvor mange på din alder som bruker dette for å takle livet, se på medisinen som en livbøye, men det tar noen uker før den virker skikkelig». Altså er det en gjengs oppfatning blant mange allmennpraktiserende leger og borgere at avvik fra det som defineres som normalen i vår tid, skal diagnostiseres og medisineres tilbake til normalen. Jeg spiste enav disse lykkepillene, men leverte pakken tilbake på apoteket dagen etter. Det var ikke min måte å løse tårer og tunge dager på. Da jeg møtte fastlegen min måneden etter, fordi jeg trengte forlengelse på sykmeldingen, så støttet han meg i at jeg leverte tilbake lykkedropsa. «Det er normalt å være redd og lei seg etter å ha gått gjennom en kreftoperasjon. Du trenger ikke numme deg ned! Ta tiden du trenger til å komme deg. Fortsett å tren du, det viser til like gode pasientresultater som de pillene du leverte tilbake», sa fastlegen.

Juhu og buhu

Det er normalt å være lei seg, kjenne tårene trille og føle at alt er beksvart. Det er normalt å være sint og si teite ting som du må si unnskyld for etterpå. Det er normalt å hyle og skrike av glede, stupe kråke og kaste henda i været når du er glad og kjenner på mestring. Juhu og buhu er begge normale menneskelige uttrykk. Det burde være unormalt å strebe etter å føle seg sånn akkurat passe gjennom et langt liv, spesielt siden jeg tror at det fins like mange unormale mennesker som det finnes såkalt normale. Jeg synes forresten også at det er fint å være normal om det er akkurat sånn du føler deg. Men vi burde alle finne vår egen unike stemme og lage vår egen sang. Jeg tror det er til det beste for allsangen.

Kategori: Kategori: Ukategorisert

Takk for at du deler kunnskapen med dine venner!